Husker du denne? Har du fremdeles fasttelefon? Med eller uten skive?
Etter forespørsel fra Mr. Dahl bestemte jeg meg får å se nærmere på fasttelefonen. Et uttrykk som sakte men sikkert svinner hen. For hvem har fremdeles en fasttelefon hjemme? Som de enda bruker? Altså ikke på jobb men i hjemme entréen eller i stuen.
Selv husker jeg veldig godt den gråe telefonen med rød skive. Den sto på vaskerommet til min bestefar og var min første kontakt med telekommunikasjon. Det var noe magisk med telefonen. Jeg lekte at jeg ringte verden rundt. Jeg kunne sitte å bare snurre på selve skiven uten å ringe noe sted. For det var jo ikke så mange å ringe til men fasinerende var det. Selv om man ofte kunne slå feil helt på slutten av nummeret og måtte begynne på nytt så var det helt greit. Kan tenke meg at skivetelefon var en av grunnene til at vi har nødnummer med kun tre tall. Å «skive» inn åtte nummer på første forsøk når huset står i fyr og flamme kunne nok by på visse problemer.
Og nå litt historie
Vi mennesker har alltid hatt et behov for å kommunisere. Og vi har stadig forbedret teknikken for å gjøre det enklere og raskere. Fra rop til røyksignaler. Optisk telegraf og elektrisk telegraf. Telefon og mobiltelefon. Hva blir det neste?
Telegrafen
Å betjene en telegraf var ikke allmennkunnskap. Det var vanlig å skrive et brev som man måtte levere til en telegrafist som «oversatte» dette ved hjelp av morsesignaler. Disse var som oftest menn, ettersom man mente at telegrafen var for avansert for en kvinne å betjene.
Da kvinner kom til som telegrafistinner, likte mange dårlig at kvinnene tok jobben fra menn. Et sitat fra Tromsø lyder «Ka farsken skal kvinnfolk med penga? Ikkje drikk dæm, ikkje røyke dæm. Ja og kvinnfolk, det e dæm no sjøl».
Kvinnene måtte på egne kurs for å bli telegrafistinner. Her var det tøffe kår, og man ble ofte beordret langt hjemmefra i en praksisperiode. Astrid fra Fredikstad ble for eksempel beordret til Kiberg i Finnmark. Men når denne perioden var over hadde lange arbeidsdager og vitaminmangel ført til at hun døde av underernæring.
Telefonen
I Norge kom den første offentlige telefonsentralen i 1880. Telefonen var imidlertid bare noe for de rike, ettersom et telefonapparat kostet like mye som en arbeider tjente på et år med hardt arbeid.
Andre ting som bare var eid av velstående på denne tiden var kjøleskap. I telefonkatalogen, som var vedlagt i Morgenposten, står det for eksempel «Lars Hansen, kjøleskapeier» etterfulgt av telefonnummeret.
Telefonene var manuelle, og for å ringe måtte man sveive eller slå på tråden for å komme til en telefonsentral. Disse ble betjent av kvinner i middelklassen, som plugget ledningene på rett plass. I mindre bygder var disse plassert hjemme hos de som betjente dem, ofte hos for eksempel prestefruene.
Disse kvinnene kunne lytte på linjene, og måtte også gjøre dette for å ha forutsetninger for å sjekke hvor lenge hver person snakket for telefonregningens del. Telefonistinnene var også en generell kontaktperson, og legen ga for eksempel beskjed til henne om hvor han var. I tillegg kunne hun sitte barnevakt gjennom telefonen ved å lytte på linjen om et barn gråt eller ikke. Det var viktig å være på godfot med telefonistinnen.
Mobiltelefonen
NMT kom til Norge i 1981, som en av de første landene i verden, og var det første automatiske mobiltelefonsystemet. Her kunne du slå et telefonnummer, og snakke direkte med motparten uten at alle andre lyttet på linjen. Nå begynte telefonene for alvor å bli mobile. De kunne gjerne være i en stresskoffert eller i en ryggsekk, og de hadde batterier som gjorde at du ikke trengte noe annen form for strømtilslutning.
De fleste eldre NMT-telefoner ble markedsført mot forretningsmannen, og var ofte utformet i en stresskoffert. Siemens MT 405 er det mest kjente eksempelet. Den ble produsert fra 1981, og ble regnet som en særdeles stilfull og flott telefon som bare veide 12 kg med batteripakke og det hele. Det kostet imidlertid å være kar. Siemens MT 405 kostet 22 200 kroner, og stresskofferten rundt hadde en pris på 3850 kroner.
Den første med en bærbar mobiltelefon i Norge var distriktslege Harald Lystad i Hemsedal. Mobiltelefon var av den norskproduserte Simonsen AMT-10 fra 1981. Den var markedets letteste mobiltelefon med sine 7,7 kilogram, og herligheten har vært med på å redde liv i årene den befant seg på ryggen til Lystad.
Idag er de heldigvis langt mer mobile. Husker du din første mobiltelefon? 🙂
—
Kilder:
Æren går til Einar Eriksen i amobil.no som har skrevet denne flotte artikelen om telefonens historie. Anbefaler å lese hele artikkelen her: http://www.amobil.no/*
