Husker du når du bare skulle innom butikken å kjøpe melk, men ble stående bak den eldre damen som skulle betale for kefiren og kamferdropsene med sjekk?
Og var du ekstra uheldig så kunne det være et uvanlig beløp som FIREHUNDREOGFEMTISEKSKRONEROGFØRTIÅTTEØRE. For på sjekken måtte beløpet skrives med både tall og bokstaver.
På 70-tallet ble sjekken et vanlig betalingsmiddel for oss vanlige forbrukere. Sjekkheftet var knyttet til brukerens bankkonto og innehaveren ble utstyrt med et bankkort som identitetsbevis. Vanligvis hadde sjekkheftet 20-30 sjekker. Da det ble vanligere med minibanker for å ta ut kontanter ble sjekken dyrere og mindre attraktiv for forbrukere i Norge.
Men er sjekken en saga blott?
Siden midten av 80-tallet har sjekken vært på retur i Norge. Likevel blir det foretatt rundt 200 000 transaksjoner med sjekk årlig som samlet utgjør et beløp på hele 7,7 milliarder kroner. Men når man ser at snittbeløpet er på ca. 38 500 kroner så skjønner man kanskje at det ikke er brød og melk som lokker frem sjekkbrukeren.
Det er stort sett bedrifter som bruker sjekk. Mest i forbindelse med transaksjoner knyttet til utenlandsbetalinger. Men i land som USA og Storbritania er faktisk sjekken et vanlig betalingsmiddel den dag i dag.
De (fysisk) store sjekkene man ser utdelt i forbindelse med premier og sponsormidler er kun for symbolikkens del og disse pengene blir som regel overført på «vanlig» måte.
«Sjekkhefte» som uttrykk
Man kan se uttrykk som «sjekkheftejournalistikk» og «sjekkheftekvalitet». Uttrykket referer merkelig nok til en «enkel» løsning. Som for eksempel å betale større summer til kilder for informasjon i stedet for å drive «ekte» journalistikk. Eller at det er yrkesstolthet, faglige integritet, opplevelse av det meningsfulle i å få til noe som gir god kvalitet og ikke økonomisk kompensasjon.
—
Kilder:
http://www.dinside.no/*
http://no.wikipedia.org/wiki/Sjekk
http://www.psykologforeningen.no